Peru

Om tre dager drar vi til Peru for 23 dagers ferie. Hjemme er alt mer eller mindre klart, men jeg har det dobbelt så travelt som vanlig på kontoret.

Vi flyr KLM fra Amsterdam til Lima med mellomlanding på Bonaire. Leiligheten vår ligger i 21. etasje på hjørnet mellom Pezet og Camino Real like ved El Golf i San Isidro i Lima. Jeg gleder meg til utsikten fra vinduet første morgenen. Til å handle mat på el super, til kaffe, juice og frokost med nye smaker. Til avisene. Til butikkene og restaurantene. Til å leie bil og kjøre på veien langs Stillehavet. Til å bade i Stillehavet, for den saks skyld. Just plain fun all the way.

Ungene teller netter, dager og timer frem til torsdag morgen.

The Sound of Ripping Canvas

Uttrykket var engang en kjent beskrivelse av lyden av Ferraris 12-ere og forsåvidt litt passé idag. Dessuten var det bare en V8 som vakte min interesse imorges. En av kundene våre brukte det fine sommerværet til å lufte sin 348ts og parkerte smidig like under mitt åpne vindu i annen etasje. Jeg kunne ikke annet enn å tenke at denne dagen nok blir fin, selv om det fortok noe av sjarmen ved den slitte hvitfargen på BMW-rondellen som jeg snakket om for noen dager siden.

Knerten

Victoria blir snart fire år. Hun ønsker seg to-hjulssykkel til fødselsdagen - det skal hun få - og jeg har begynt å lese ordentlige bøker for henne på kveldene. Tidligere bladde vi litt og så snakket vi kanskje litt om det vi så på bildene. Ofte var det de samme bøkene om igjen og om igjen - selv om jeg stadig dro med nye historier hjem. Men nå er hun klar for høytlesning. Siden mamma er mest hjemme med henne og jeg ofte blir lenge på kontoret eller er ute og seiler regatta på ettermiddagene eller er opptatt av mat & vin eller noe annet, synes mamma vanligvis at det er rimelig at oppgavene rundt leggetid faller på meg. Og for all del - det synes jeg jo er hyggelig! Rutinen er nå:

1) Skifte til pysj
2) Pusse tennene (Victoria tar tannkrem på tannbørsten selv)
3) Vaske hendene og ansiktet
4) Gå på to
5) Legge putene i sengen til rette
6) Lese om Knerten
7) Gi natti-natti-kos og eventuelt bli enige om sentrale planer for dagen etter

Knerten, ja - disse bøkene leste min mor for meg og min søster da vi var små, og jeg har selv lest dem for Victorias storesøster for rundt seks år siden. Idag var Lillebror syk og måtte bli hjemme alene (vel, sammen med Knerten) da mor skulle være butikkdame. Skremmende, gutten er fire år gammel. Men det går bra, tante Rundtomkring kommer innom og steller istand mat for dem.

Dette er veldig, veldig koselig, det synes vi begge to. Vi tar ett eller to kapitler hver dag, og jeg tror faktisk Vic synes det er interessant å følge med på hvordan bokmerket flytter seg utover i boken kveld for kveld. Jeg lar henne avbryte meg nokså ofte, og da er det vanligvis for å diskutere noe som skjedde i teksten - helt relevante avbrytelser, altså. Snart er vi ferdig med den første boken og vi kan dele en sense of accomplishment som ikke vil skille seg vesentlig fra det jeg selv pleier å oppleve når jeg fullfører større verker. Klar for neste, ikke sant?

Fränkische Schweiz

Det var nok gjennomgangen av gårsdagens søndagsaktiviteter i forrige post som satte meg på det igjen, for det er ofte slik at vær- eller lys-forhold kombinert med friheten en søndag morgen varmer opp erindringene. Også igår.

Jeg bodde noen studieår i Bayreuth i Franken, og særlig den varme sommeren 1994 har festet seg grundig i meg. Her var bilturer gjennom dalene i Frankenwald og Fränksiche Schweiz, vakre og raske veier - men stille, dette er et litt avsides hjørne av Tyskland med generelt lav trafikkbelastning bortsett fra akkurat på motorveien. Bayreuth ligger på strekket mellom München og Berlin - forsåvidt en ganske interessant del av motorveinettet; på tredve-tallet var forbindelsen mellom München og Berlin (via Nürnberg) viktig og en av de første strekningene som ble bygget ut. Imidlertid satte verdenspolitikken i etterkrigstiden noen begrensninger for trafikken akkurat her, og derfor var ikke oppgraderinger av denne strekningen noe som ble prioritert før 1990 (istedet ble A7 den store nord-syd-veien gjennom Tyskland). Så ved midten av 1990-tallet var her fortsatt to smale felt i hver retning, knapt noen veiskuldre, og motorveien gikk gjerne rundt fjellene istedetfor gjennom. Mye svinger og høy fart - med andre ord underholdende bilkjøring og ikke så langt unna barndommens bilbanedrømmer (jf. Flåklypa). Nå kan dette ha forandret seg litt siden sist jeg var i området - dette er over 10 år siden - men uansett var det ikke Autobahn dette skulle handle om. For det er klart at det er gøy å kjøre fort og liksom være en del av stimen, eller for den saks skyld - hva med nattlig ferdsel tvers over kontinentet med orangerøde instrumenter og med Europas radiorøster direkte inn til meg i det lune viftesurret? - Visst er det flott, men idag vil jeg holde meg til de vanlige landeveiene som jeg ble så glad i denne sommeren:

Jeg kjørte fra borg til borg (dette er ridderland!), ofte langs dalbunnene, av og til på tvers og over høydene - og jeg stoppet og tuslet rundt inne i kjølige dryppsteinshuler, siktet gjennom skyteskårene på Burg Rabenstein (bildet) og konfererte klassikeren Burgen und Schlösser senere på kvelden. Et par steder kunne jeg speide utover hele Oberfranken, og jeg var liksom litt konge eller Landgraf selv også. Stadig nye landsbyer og Gasthäuser jeg ikke hadde sett før - og hver gang med et fast og ytterst frankisk klientell som mønstret meg grundig da jeg gjorde entre. Stort sett tror jeg at jeg ble akseptert.

Finanzmathematik, Statistische Methoden II, Deutsche Wirtschaftssprache og Ausflüge i helgene. Og sikkert på de aller fleste ettermiddagene også, kjenner jeg meg rett.

Weiss-blauer Propeller voraus

I helgen kom sommeren til Kristiansand. Lørdag ettermiddag spiste vi på B & M mens vi beskuet et myldrende småbåtliv i havnen før vi fortsatte med utendørsdrinker på en av torvrestaurantene. Søndag holdt jeg meg i korte bukser og tennis-trøye hele dagen - været var strålende og jeg rakk å vaske og vokse en bil før jeg gikk en tur med min datter. Det vil si - hun syklet trehjulsykkel mens jeg gikk til fots. Det er en slak oppoverbakke hele veien frem, og hun sa flere ganger at det var litt tungt, men ved målet lokket et stort huske-anlegg som vi har besøkt før, så hun holdt seg uten klage.. - Og mens vi var ute på tur, lot jeg kjøttet til søndagsmiddagen ligge i en marinade av frisk hakket koriander, fersk basilikum, hvitløk, chili og presset lime blandet med appelsinjuice og rapsolje. Det fungerte fint og ble godt. Et lett cajun-preg. Kanskje en anelse for mye limejuice.

Bilen ble også veldig fin, det var jeg fornøyd med hele dagen. Her snakker jeg om en lett falmet storhet som stadig er like sjarmerende - det er liksom en rett-opp-og-ned-1960-talls-følelse ved den lille bilen, rett og slett en seriøs og velbalansert bil med ganske stor motor og enkelte fascinerende tekniske løsninger, selv om det hvite i de bayerske fargene begynner å slippe taket.

Espresso

Vi har hatt den nye espressomaskinen fra Cortado i en uke. Hele huset dufter av ekte kaffe og nye kunder blir gamle kompiser fra første kopp. Kaffen er virkelig god, men det blir fort for mye; huden får en ny følelse, det strammer litt rundt hjertet... Magen er også utsatt for nye belastninger. Men det er godt, og jeg synes nok kaffedrikker med melk går litt lettere gjennom kroppen.

Penguins cover story var derimot ikke like underholdende som jeg trodde da vi kjøpte den på Design Museum i London i forrige uke, så nå står den i biblioteket på kontoret. Normalt bruker jeg en del tid på bøkene selv før de havner der.

Vaner

Jeg har for vane å stå opp tidlig for å lese en halvtimes tid før jeg kjører til kontoret. P2 er også fint på morgenen, men det siste halve året har jeg bare hørt radio så lenge det har tatt meg å lage en kopp kaffe og litt frokost. Når kaffen er klar - og det faller gjerne sammen med at Mytekalenderen slutter slik at jeg akkurat får med meg syv-nyhetene - setter jeg meg ned og fortsetter med boken min. Rundt halv åtte går jeg stille opp i annen etasje, vekker vår eldste datter og pusser tennene en gang til. De andre jentene sover fortsatt, derfor må jeg lukke ytterdøren stille. I garasjen står bilen klar for en ny dags ferd i tredje nedover bakkene, gjennom sentrum og inn i gaten foran kontoret i god tid før åtte. Jeg er fornøyd med å ha lest litt og slipper å føle at lønnsarbeidet går på bekostning av litterære og estetisk orienterte aktiviteter.

Imorges gjorde jeg meg ferdig med Imogen Loomis i Edmund Wilsons Memoirs of Hecate County. Minneverdig. Men jeg vil ikke lese flere av historiene i boken akkurat nå. Tidligere ikveld kikket jeg meg rundt etter noe annet å lese, klarte ikke å bestemme meg, og besluttet å endelig ta meg tid til å starte en blog istedet.